Lukk øynene og se for deg din ultimate drømmerestaurant… Hva vil du oppleve når du er ute og unner deg en tur på restaurant? Hvordan ser restauranten ut? Hva får du servert? Hvordan er stemningen? Ta alle disse tankene i en bolle, tilsett to deler kreativitet, en del galskap, en del humor og en del teknikk. Bland godt sammen og sett til heving. Når blandingen har hevet til dobbel størrelse har du restaurant Alchemist i København.

Alle bildene i dette innlegget er tatt av Mats Dreyer.

Rasmus Munk er kokken og hjernen bak restaurant Alchemist som opprinnelig lå i Århusgade i København da den åpnet i 2015. Dette var restauranten som sjokkerte og provoserte like mye som den bød på de gode smakene. Men med sine 16 sitteplasser ble fort den kulinariske lekegrinda for liten for Rasmus, og han begynte å leke med tanken om noe større. Etterhvert kom det en investor inn fra sidelinjen, og Rasmus fikk muligheten til å lage sin drømmerestaurant! Han fikk frie tøyler… Og resultatet? 24.000 kvadratmeter med gourmetrestaurant ute på Refshalevej, 15 minutter fra København sentrum. Dette er området der restaurant Noma og Amass også ligger. Så her snakker vi om et Gourmet-område i vekst som er verdt et besøk! Alchemist 2.0 er 25 ganger større enn den forrige, og betraktelig større plass å leke på – men også desto mer plass å holde styr på. Fler ansatte, fler retter, fler gjester – og fler muligheter for å feile.

Vi starter kvelden med et glass vin i sola utenfor vinbaren “Ved Stranden 10” i København sentrum. Vi prater om hva som kan vente oss på restaurant Alchemist. Vi har bevisst lest minst mulig om restauranten på forhånd, og sett på færrest mulig bilder i sosiale medier for å bevare mest mulig av spenningen. Vi vil bli overrasket, provosert – og kanskje blåst av banen. Eller kanskje har de bygget et luftslott som vi med et enkelt nålstikk tapper for luft?

Jeg er i etterkant glad jeg ikke leste saken om Alchemist som ble publisert i D2 for kort tid siden før vi besøkte restauranten. Det er en fantastisk artikkel, men den beskriver også hver rett ned til hver minste detalj. Hadde jeg lest den før besøket, så hadde litt av spenningen, overraskelsen og mystikken forsvunnet… Jeg har derfor prøvd å skrive dette innlegget slik at du får en smakebit, men at du allikevel blir overrasket når du ankommer restauranten…

En kort taxitur ut til Refshalevej, bort fra tjas om mas i sentrum, forbi Noma og Amass. Forventningene stiger, men vi vet allikevel ikke hva vi forventer… Taxisjåføren har aldri hørt om restauranten, og vi kjører runde på runde for å finne riktig bygg og riktig husnummer. Han stopper utenfor en gedigen murbygning og påstår at vi er fremme. Vi leter etter Alchemist-skiltet, men ser ikke mye som minner om en restaurantinngang. Helt til vi får øye på de to store bronsedørene midt på veggen. Dørene er designet av den danske kunstneren Maria Rubinke, og er 3 meter brede og 4 meter høye. Idet vi nærmer oss dørene åpner de seg, og vi føler at vi er er på vei inn i et eventyr. Vi er hovedpersonene i en film som akkurat er i ferd med å starte…

Vel innenfor de overdådige dørene møtes vi av to kvinner som først avklarer om vi ønsker resten av kvelden på dansk eller engelsk. Deretter får vi et raskt innblikk i restauranten, og litt informasjon om kvelden. Informasjon som ikke avslører noe, men som er med på å bygge opp forventningene. De forteller at vi skal ut på en reise, og at vi derfor trenger reisepapirer. En liten folder med New York skrevet på gir oss kveldens første hint, og en stor dør åpnes. Vi går inn i rommet, og for et rom. Et fargerikt lite kunstgalleri laget av Lady AIKO. Ryktene sier at dette rommet skal bytte uttrykk og kunstnere etterhvert, så her tipper jeg de kuleste kunstnerne i verden kommer til å stå i kø for å få stille ut etterhvert. Inne i rommet står det ei henslengt tøff og stilig dame i et hjørne. Hun har knall blå lebestift, og ser på oss. Hun åpner reisepapirene hun har i hånden, og uten et ord begynner hun å spise “billetten”. Vi tar det som et oppfordring, og spiser også våre. Første smaksopplevelse er et faktum, og før vi aner ordet av det åpnes en annen dør, og vi entrer neste del av restauranten…

Eller riktigere: vi entrer smaks laben, eller testkjøkkenet om du vil. Dette er stedet der kokkene tester ut nye smaker, nye teknikker og nye retter. Vi plasseres foran en glassvegg der vi kan følge med på kokkene bak glasset. De har alt en kokk kan drømme som av utstyr. Utstyr som trekker ut smak fra råvarer, utstyr som destillerer og utstyr som fryser ned på ekstremt lave temperaturer. Dette er kokkenes kreative lekeplass der de kan teste, utforske og overraske. På sidelinjen sitter vi og beundrer de mange kokkene som beveger seg som i en vakker dans inne på kjøkkenet. De er som gråkledde skuespillere der de alle spiller hovedrollen i det som akkurat nå er våre livs vakreste teater.

Mens vi nyter første del av teateret bestiller vi Champagne og Gin Tonic. Gin Tonicen er strengt tatt ikke en Gin Tonic, men blir presentert som Alchemist sin variant, og er laget på destillatene av Hellstrøms Aquavit og toppet med Tonic. En spennende og annerledes variant! Vi blir samtidig forklart at kvelden vil deles inn i akter og scener. Teateret vi nå opplever er akt 2 (New York rommet var akt 1), og dette er langt fra kveldens siste.

Inne på kjøkkenet ser vi en kokk tilberede en liten smakebit. Vi ser hvilke teknikker han bruker, vi ser hvilken faglig stolthet han har, og vi ser at retten anrettes. Sekunder senere står den samme kokken ute blant oss og presenterer retten. I dette innlegget kommer jeg ikke til å røpe alle rettene og smakene, for da forsvinner litt av overraskelsen hvis du en dag er så heldig å få bord på restaurant Alchemist. I løpet av kvelden fikk vi servert ca 50 smaker, så hvis jeg skulle beskrevet alle, så hadde dette blitt en roman – og ikke et blogginnlegg. Men hvis jeg skal trekke fram et av høydepunktene fra akt 2, så må det være “Sunburnt bikini” som er små luftige baller fylt med Gruyereost og skinke. Så enkelt, så luftig, så sprøtt og så fantastisk godt. Jeg må også nevne “The Omelet” som er Alchemist sin versjon av den perfekte omelett. Så kremet, så luftig og så full av trøffelsmak. Jeg smiler enda når jeg tenker tilbake på den… Mange små appetittvekkere som får deg til å smile, noen gir deg gåsehud og noen bringer frem gamle gode minner.

Teateret i akt 2 er over, og servitøren spør om vi er klare for neste akt. På vei opp trappen beundrer vi restauranten ovenfra, takhøyden, vinrommet som strekker seg over tre etager og rommer 10.000 flasker. Et nytt rom åpenbarer seg, og det viser seg at dette er kveldens “hovedrom”, og kveldens lengste akt. Det er er de fleste serveringene skal foregå. Det er her vi skal bli mette. Velkommen til Akt 3.

Taket er dekket av enorme skjermer som viser videoinstallasjoner som gjennom kvelden endrer seg. Fra kunst til vakre nordlys og trær som vaier i vinden. Det er så mektig og vakkert. Dette er et restaurantrom som ikke kan beskrives eller formidles på bilder. Dette rommet må oppleves. Rommet er enormt, men allikevel er det kun plass til 40 gjester. Det vil si at det er godt med plass mellom “bordene”, servitørene og kokkene. Akustikken er bra, og vi føler nesten at vi er alene i restauranten, og blir behandlet som konger på første rad. Rettene og vinene kommer som vakre nypolerte perler på en sylskarp snor. Vakre små smaker som braisert akilleshæl, fransk løksuppe i fast form, superluftig og sprø toast med kaviar og marmoret østersterrine er alle vakre, små, og utrolig smaksrike og gode retter. Bare gode retter som er teknisk bra gjennomført, men som verken er sjokkerende eller provoserende.

Men jeg tror nok at Rasmus Munk er for rebelsk til å KUN servere mat som er god og vakker. Derfor kommer det jo selvfølgelig noen retter som utfordret oss, og ikke minst tankene våre, men uten at det går ut over smakene. Vi får for eksempel et lite stykke torskekjake på bein anrettet på en tallerken fylt med plastsøppel fra havet. Torsken er også toppet med noe som lignet plastfolie, men som selvfølgelig er spiselig. Et lite rop om plast i havet som er både virkningsfullt og riktig. Vi får også servert “Burnout Chicken”, som er kyllingbein som stikker ut av et lite bur. På toppen av kyllingbeina sitter det en liten smaksrik kyllingbolle laget av frittgående kylling som har hatt det fantastisk og som har levd fritt. Men selve serveringen er et lite nødrop til alle de stakkars burhønsene som ikke har det like bra der ute. Vi får også en rett der tematikken er antibiotika-bruk på svin. Igjen et sterkt og riktig budskap, men resultatet er en fantastisk rett. Rasmus er en kokk med stort hjerte og meninger som kanskje ikke går med de største plakatene i protesttogene, men som formidler sine meninger og kaster sine små brannfakler gjennom det han er aller best på – maten.

Akt 3 i hovedrestauranten er over etter rundt 30 serveringer. Vi begynner å bli mette, men rettene har så langt vært så små, elegante og spennende at vi har lyst på mer. Vi er mette, men ikke stappmette. Vi smiler idet vi forlater det magiske restaurantrommet. På vei ut prøver vi å bli enige om hvilke retter som overrasket oss aller mest i akt 3… Det er umulig å finne èn rett, så da må vi nok nevne både den luftige baoen og kamskjellretten. Men jeg skulle gjerne nevnt MANGE fler…. Og var det noen retter som ikke fungerte? Tja… Jellyfishen og sjokolade fylt med sjøkreps var ikke våre favoritter denne kvelden, men de var bare to bittesmå serveringer blant 48 andre magiske retter…

Selv om magen og hjernen begynner å fylles opp er vi enda ikke ferdige. Gjennom et tivoli av et rom i farger og lys kommer vi ut på en mezzanine som ligger på toppen av restauranten, helt oppunder taket. En kopp nylaget kaffe serveres med et knippe små desserter. Selv om de største dessertene ble servert i akt 3, er det nå tid for petit four, eller små søte godbiter etter desserter-etter-desserten om du vil. Istedenfor å serveres på et stort fat kommer de en etter en, slik de andre rettene har gjort hele kvelden. Luft av brunet smør, sukkerroer – og ikke minst “Happy Ending”….

Andy Warhol banan-dessert

En lang kveld i gastronomiens navn er over og 5 timer har rast unna. Vi synes ikke det er lenge siden vi kom inn den massive bronsedøra, men nå er det altså over. Vi blir ført inn i heisen av Rasmus Munk, og han ønsker oss vel hjem idet vi etage for etage nærmer oss det virkelige livet. Vi kommer ut av en skjult dør i veggen, der taxien står og venter.

I taxien på vei tilbake til København sentrum rekker vi å fordøye litt av opplevelsen. Men sannheten er at dette var en så mektig opplevelse at vi har brukt tre dager på å fordøye alle opplevelsene, smakene og inntrykkene. Tre dager på å lande alle tankene, tre dager på å tenke ut hvordan jeg skulle formidle og dele denne opplevelsen med deg. Jeg har prøvd å skrive kort, men det var ikke lett. Jeg har også prøvd å unngå å avsløre for mange av de beste overraskelsene. For dette er noe som må oppleves, ikke leses om…

Det er ingen tvil om at Rasmus Munk er en fantastisk kokk som har fått med seg et magisk team. Det er ingen tvil om at lokalene til Alchemist 2.0 er noe nytt og noe du sannsynligvis aldri har sett før. Det er ingen tvil om at Rasmus liker å provosere og formidle sine meninger gjennom servereringer som får deg til å tenke.

Det er heller ingen tvil om at vårt besøk på Restaurant Alchemist er vår aller beste restaurantopplevelse noen gang – i hele vårt liv. Jeg tror at dette er en restaurantopplevelse jeg vil huske resten av livet, og som vil fremstå som en av de aller beste den dagen jeg som 92 åring sitter med en Cognac og tenker tilbake på mine høydepunkter i livet….

Allerede nå kan du merke deg datoen 17. februar 2020 i kalenderen. Det er datoen de nordiske Michelin-stjernene skal deles ut. Restaurant Alchemist har ikke vært åpent lenger enn siden juli i år. Kanskje er det for tidlig at de får stjerner allerede i februar. Men jeg både håper og tror at de får velfortjente stjerner allerede 17. februar. Hvor mange er vanskelig å si…. Men hvis du måler Alchemist opp mot de andre 3-stjerners restaurantene i Norden (Geranium i København, Frantzèn i Stockholm og Maaemo i Oslo) så er det INGEN tvil. 17. februar 2020 bør restaurant Alchemist få tre stjerner i Michelin Guiden.

Ja, en middag på restaurant Alchemist koster penger. Mye penger. Du må ut med ca 6.000 NOK pr person. Dette inkluderer aperitif, full middag, vin, kaffe og Cognac. Men hvis du etter en middag der tenker tilbake på hva du spiste, opplevde, alle de ansatte, lokalet som er bygget opp fra bunnen, utstyret og smakene – så er det verdt hver eneste krone! Hvis du vil vil slå ekstra hardt på stortromma, kan du oppgradere kvelden med enda dyrere og bedre vinpakker…

Så hvis du er glad i god mat, gode opplevelser og har lyst på en opplevelse du vil huske resten av livet, så begynn å sette av penger allerede nå, og sitt klar foran pcen neste gang de legges ut bord! Nei, aller rettene er ikke for alle. Men jeg kan love deg at du kommer ut som et lykkeligere menneske. Og jeg kan love deg at du aldri har lyst til å dra derfra…

Rasmus: vi kommer tilbake!