Opp en lang trapp fra mathallen ligger en av Oslos for tiden best omtalte gourmetrestauranter. Fra utsiden er det ikke lett å se at det skjuler seg en restaurant som sikter mot stjernene der, men restaurant Kontrast er litt som trøffel – godt gjemt, men verdt strevet når du først finner den….
Inne møter det oss et røft og industrielt lokale i harde materialer som mur og betong. En lang sort kjøkkenbenk og sorte møbler gjør at restauranten fremstår mer nordisk, maskulin og rå enn hjemmekoselig, myk og feminin.

image

Kveldens første appetittvekker var sprø kål med trøffelmajones og sprøtt kyllingskinn. Her var det sprøtt på sprøtt, og kyllingskinnet var imponerende sprøtt. Her var det mye salt, noe som overdøvet trøffelsmaken litt, men en teaser som vekket smaksløkene sammen med et glass Champagne.

Sprø kjeks med andeleverkrem laget av økologisk andelever fra Holte Gård var ingen oppsiktsvekkende rett, men gode smaker som ga forhåpninger til resten av kvelden.

[foogallery id=”1161″]

Det var tid for kveldens første “ordentlige” rett, og kamskjell kjørt sous vide (vakumert i vannbad) på 52 grader i 7 minutter var et fantastisk hyggelig bekjentskap. Her var hele kamskjellet tatt i bruk, og kamskjellets rogn var forvandlet til en nydelig sjy som fulgte retten. Her var det rene, ekte og gode smaker. En vakker og enkel presentasjon som vil bli husket en stund.

image

Som de fleste andre gourmetrestauranter ble også brødet her servert som en egen rett. Et mørkt surdeigsbrød ble servert med pisket svinefett smakt til med rosmarin. Et varmt, kompakt, mektig og smaksrikt brød. Svinefettet var luftig, smaksrikt og passet godt som erstatning til det tradisjonelle smøret. Undersiden av brødet var på grensen til brent, men det gjorde etter vår mening smaken enda bedre.
Det var tid for kveldens mest smaksrike rett. Rå og bakt gulrot fikk følge av råreker, krondill og en fantastisk saus, full av smak. Disse smakene harmonerte perfekt, og ga oss smaker og kombinasjoner som var både gode og spennende. En vellykket rett vi gjerne vil ha neste gang også – for det blir en neste gang.
Bakt sellerirot med rå sellerirot, en syrlig saus og smuler laget av brunet smør viser at rimelige norske “trauste” råvarer kan skape magi ved rett behandling. Så enkelt, men allikevel så avansert. Hvis man ikke tok for mye av smulene av brunet smør i hver munnfull, var dette en av de beste rettene vi har smakt på lenge. Her var smak, konsistens, presentasjon, sødme, syre – alt på rett plass.

image

Det var tid for kveldens hovedrett, og høstlam sto på menyen. Enkelte rundt bordet synes servitøren burde brukt en annen betegnelse enn “lammemage” når hun presenterte retten, men kjøttet hadde vært det samme om hun hadde brukt ord som feks “slagside” istedet. Sammen med variasjon av rødbet, løk og en lammesjy ble dette en hovedrett som ikke satte så dype spor. Kjøttet var mørt, saftig og stedvis litt brent. Smakene satt bra sammen, men ikke som et skudd. Det beste ved hovedretten var kanskje vinen, en Gut Oggau, Atanasius. Her var både design av flasken og innholdet fantastisk.

 

image
Kveldens osterett var en halvfrossen “ostekake” laget på blåmuggost med jordbærgelè og sprø toast. Denne retten kunne vært både enkel og genial, men assosiasjonene til tantes ostekake laget av kremost med gelelokk ble dessverre litt for stor. Når tante her i tillegg hadde tatt feil av osten, og byttet ut kremosten med blåmuggost så ble dette en underlig opplevelse.
Kvelden nærmet seg slutten, og det var tid for dessertkokkens mulighet til å skinne. Engsyre er en fantastisk råvare som her ble presentert både i naturell tilstand, og som sorbet. En morsom idè, men dessverre fikk ikke dessertkokken helt frem engsyrens syrlighet og friskhet. Istedenfor ble den “grønne smaken” mer fremtredende. Dette hadde vært en ok dessert som en pre-dessert, det vil at det kommer en avsluttende dessert etterpå. Men som avsluttende finaledessert var dessverre dette en dessert som ikke setter spor etter seg. Desserten setter punktum for kvelden, og er det siste minnet vi tar med oss ut i høstnatten, akkurat som at servitørens “Hei, velkommen” er førsteinntrykket som er med på å forme resten av kvelden.

image

Totalt sett var dette en fin kveld, med mange gode smaker, og noen veldig bra enkeltretter. På dette nivået er forventningene skyhøye. Dessverre ble det ikke disse forventningene helt innfridd denne gangen, men vi kommer tilbake. Ble vi overbevist? Kanskje ikke… Men vi velger å tro at ting ikke var helt på topp denne kvelden, og både håper og tror at dere kan gi oss både gåsehud, tårer i øynene og eksplosjoner i smaksløkene ved neste besøk.